Min kjære mormor og den mellomstores oldemor har gått bort. Som nevnt før har vi snakket mye om døden hjemme hos oss siden min mamma døde før den mellomstore ble født. Fireåringen har hatt mange store og vanskelige spørsmål, og jeg har opplevd det som vanskelig å svare ærlig uten å skremme eller la han sitte igjen med nye spørsmål. Da vår "mor" nå døde tok jeg han med på syning. Dette var en fin opplevelse for oss, og på mange måter har den gitt oss begge en indre fred. Hverken jeg eller fireåringen opplever lenger døden som skummelt. Hvordan kan det være det når det ser så fredfullt ut?
Min mormor visste hva smerte betydde. Hun mistet begge sin to døtre alt for tidlig og syns det var vanskelig å komme seg videre etter at hun mistet sin søster for to år siden. Hun begynte å vise tegn på dements i fjor sommer, men har alltid vært frisk og sprek. Nå på nyåret hendte det en stor og vond forandring i helsesituasjonen, men selv om vi savner henne her så unner vi henne hvilen.
